Selvsagt skal du være sur!
Innlegg i Aftenposten 06-04-2024
Ja, det er jo ikke straffbart å være sur! Derfor behøvde naturligvis ikke Frank Rossavik i sin kommentar 23. mars «Det er lov å være sur» å trekke frem den latterlige frykten enkelte har for at gretne og negative mennesker kan belaste sine omgivelser med et og annet ubehag og problem.
Vi som har yrker og privatliv hvor vi løpende må samarbeide og forholde oss til andre mennesker, må da kunne akseptere at irritable energivampyrer skaper litt dårligere atmosfære, resultater og omdømme. Og skulle de i verste fall, spesielt hvis de er sjefer, påføre oss psykiske problemer og utbrenthet, får vi skylde oss selv – vi kunne jo bare unngått dem ved å jobbe fra hjemmekontoret.
Rossavik konstaterer heldigvis at suksessrike kunstnere og forretningsfolk som Hugh Grant, Ludvig van Beethoven og Jeff Bezos er sure og sinte ’’privat’’.
Pottesure og kjeftende Grant er et godt eksempel på at olme sutrepaver har størst sannsynlighet for å utvikle seg til gode skuespiller. Litt irriterende at Harrison Ford, Keanu Reeves, Steve Buscemi, Emma Watson, Tom Hanks, Ryan Gosling og Denzel Washington er allment kjent for å være veldig sympatiske og blide – og kanskje enda bedre skuespillere enn Hugh Grant, og at prisbelønte Helen Mirrens motto er «Be on time, and don’t be an ass». Men slike detaljer bør man da ikke henge seg opp i.
Beethoven skapte flott musikk utelukkende fordi han var sur, kastet gjenstander på folk og oppførte seg generelt uheldig. Da er det helt unødvendig å nevne at Haydn, Brahms, Händel, Dvorak og Sibelius leverte gode komposisjoner selv om de stort sett hadde lykkelige og gode liv.
Jeff Bezos, grunnleggeren av Amazon, er en herlig kar – surpomp og kjeftesmelle som er blitt en av verdens rikeste menn! Han sørget til og med for at de ansatte kunne urinere i plastflasker, så de slapp å gå på toalettet under sine travle skift. Selv om selskapet har dobbelt så mange yrkesskader som tilsvarende bedrifter, lar den rause Bezos medarbeiderne ta ubetalt fri så de kan komme seg etter plager og utmattelse. At ansatte beskriver Bezos’ romfartsselskap Blue Origin som en «giftig» arbeidsplass og sier at «å jobbe hos Blue Origin var den verste opplevelsen i mitt liv,» får stå for deres egen regning. Og alle må jo være enig i at det var viktigere at Bezos personlig prøvde å vinne rakettmilliardær-konkurransen om å komme først ut i verdensrommet i 2021, enn å ta hensyn til sine ansattes sikkerhetsadvarsler – det kunne jo forsinket tidsplanen!
Rossavik skriver at finanskrisen i 2007–2008 overhodet ikke ville ha skjedd om låntagere var mindre optimistiske. For alle vet jo hvor stor og ødeleggende samfunnsøkonomisk betydning optimistene har! At låntakere kanskje ble ørlite misledet av urealistiske kredittvurderinger fra spekulative finansinstitusjoner som utnyttet myndighetenes altfor omfattende deregulering og frislipp, bør vi ikke legge vekt på. Eller at bankenes altfor høye risikotaking førte til at de hadde problemer med å dekke tapene da boligmarkedet kollapset. Nei, flere pessimistiske låntagerne er det eneste som kunne forhindret hele finanskrisen.
Det er mye pussig forskning. At psykologisk trygghet er det aller viktigste for at et team skal lykkes godt, er det vel ingen som tror på. Forskere ved Harvard og Googles prosjekt Aristotle har funnet at medarbeidere i en slik atmosfære opplever at det er akseptert å uttrykke sine ideer og bekymringer, snakke åpent, stille alle typer spørsmål og innrømme feil og ta risiko, uten frykt for negative konsekvenser. Makan! Dropp banal teamkos og invitere heller inn i teamene de biske nei-menneskene, som kan få folk ned på jorden igjen. Bare fordi mangel på psykologisk trygghet har store negative innvirkninger på ansattes velvære, stress, utbrenthet, turnover og på den generelle prestasjonen i organisasjonen, må vi ikke undervurdere betydningen av gretne grinebitere.
I sykehusenes pasientforløp har de oppdaget at hvis den som skal sende pasienten eller en prøve videre til neste person, er sur, tverr eller nedlatende, øker faren for at den som tar imot informasjonen misforstår, ikke tør spørre eller ikke får med seg alt. Men det er vel i overkant drøyt å kreve at sykehusmedarbeidere må smøre dette forløpet positivt for å sikre at mottakeren tar imot på en god måte og forstår? Det er da en menneskerett å være surmaget og ubehagelige! Og skulle livsviktig pasientinformasjon bli borte på veien, er vel ikke det så farlig. Pasientene er jo ofte så dårlige at de ikke skjønner noe likevel.
Forskerne Casciaro og Lobo ba 10.000 medarbeidere om å kategorisere sine kolleger på to områder: Om de var sympatiske/usympatiske og kompetente/inkompetente. Litt overraskende viste det seg at i valget mellom de som var inkompetente og sympatiske og de som var kompetente og usympatiske, ønsket de fleste å jobbe sammen med den første gruppen, som ikke var så dyktig, men veldig hyggelig. I all verden! Er alle blitt pingler som ikke lenger tåler litt trakassering, mobbing og nedlatende forulemping fra folk som tross alt er skikkelig flinke?
At positive mennesker med godt humør blir litt nedlatende behandlet og ansett for å være lettvektere, sammenlignet med «de seriøse», skulle bare mangle. Selv om ordet seriøs har to betydninger: alvorlig og profesjonell, må man selvsagt være begge deler. Du kan ikke le så du griner og samtidig være seriøs! Da jeg var i audiens hos Dalai Lama for noen år siden, vekslet han mellom å snakke om avansert kvantefysikk og å fortelle selvironiske historier om sine tabber, hvor han lo så han ristet. Men han hadde sikkert bare en dårlig dag.
Så glem Dalai Lamas råd: «Hold deg unna negative mennesker. De dukker bare opp for å dele klager, problemer, katastrofescenarier, frykt og fordommer mot andre. Hvis noen bare trenger en bøtte å kaste all søpla si i, sørg for at det ikke er i ditt sinn.»
Ill: Faksimile Aftenposten kronikk, 06.04.2024, Selvsagt skal du være sur av Jon Morten Melhus,
