Derfor burde ikke Solskjær fått sparken – Kronikk VG

Hvorfor vet ikke fotballen det alle bedrifter vet, at det er ganske dysfunksjonelt å sparke en leder etter 4-5 uker med dårlige resultater? Og at det tar 4-5 år å utvikle en god bedriftskultur – også i en fotballklubb?

Kunnskapsløshet preger fotballens journalister, klubbstyrer og supportere

Av Jon Morten Melhus og Morten Eriksen-Deinoff, forfattere av «Fiks fotballen»

Fotballsupportere, journalister og klubbstyrer bruker store deler, ja, kanskje den største delen, av livet sitt på denne sporten. Da er det underlig at de har så manglende kunnskap om hvorfor og hvordan et fotballag egentlig lykkes – og ikke lykkes.

Denne overveldende kunnskapsløsheten, koblet sammen med manglende evne til å huske lenger enn 4-5 uker tilbake i tid, ble brettet ut over profesjonelle og sosiale medier i dagene etter at Ole Gunnar Solskjær ble sparket fra Manchester United. Kommentatorene i de redaktørstyrte og sosiale mediene slo seg på brystet og skrøt av at at nå hadde endelig Manchester Uniteds styre forstått det de selv visste: Solskjær kunne jo ikke fortsette siden han tapte kamper og ikke har vunnet pokaler.

Glemt var den panegyriske rosen over hans 14 seire i de 19 første kampene etter ansettelsen, eller da Manchester United var ubeseiret i 29 bortekamper i Premier League i 2020/21, eller at han førte laget opp til 3. plass og 2. plass i ligaen de to siste årene. Glemt var at laget faktisk vant fem og spilte to uavgjort i de siste tolv Premier League-kampene.

Statistikkene viser at det er stor sannsynlighet for at treneren sparkes etter 5-6 tap på rad, – uansett hvordan resultatene var før denne tapsrekken. Slik er Manchester Uniteds sparking av Solskjær helt klassisk – og helt feil.

Forskning viser nemlig at det ikke lønner seg å sparke treneren.

Suksess tar tid

Både Alex Ferguson og Nils Arne Eggen var nær ved å få sparken etter tre år, på grunn av dårlige resultater. Men styrene lot dem få litt lenger tid, og fra år fire ble det fotballhistorie i både Manchester United og Rosenborg.

Jürgen Klopp har lykkes svært godt som trener i sine tre klubber – Mainz 05, Borussia Dortmund og Liverpool – fordi han har fått 6-7 år i hver klubb og god tid til å bygge laget og kulturen. I Liverpool lot styret Klopp få tillit i fem år, med dårligere resultater i Premier League enn Solskjær – selv om han gjorde det litt bedre i Champions League – før suksessesongen 2019/20.

Det tok Kjetil Knutsen fire-fem år som assistenttrener og hovedtrener for å lede Bodø/Glimt til seriegullet i 2020 og 6-1-seieren over AS Roma og fortsatt topplassering i Eliteserien i 2021.

Mens Solskjær fikk knapt tre år som trener i Manchester United – to år mindre enn Klopp og Knutsen brukte for å vinne serien – og det er for kort tid til å utvikle et suksesslag.

I vår bok «Fiks fotballen» har vi påpekt årsakene til at fotballstyrer ofte tar dysfunksjonelle beslutninger som reduserer klubbens mulighet for suksess.

Tryllestav-syndromet – troen på raske løsninger

Styret i Manchester United ødela Alex Ferguson’s vinnerkultur ved å ansatte fire trenere på fem år. De tre forgjengerne til Solskjær var ikke nødvendigvis feil eller dårlige trenere. Problemet var at de ikke fikk tid til å bygge et lag og en kultur i klubben.

Fotballsektoren lider under et oppsiktsvekkende resonnement:

1. Når det går dårlig for klubben, er det én mann – treneren – som har skylden (selv om han kanskje ble genierklært i fjor).
2. Å få laget på fote igjen er det bare én mann som kan klare: En ny trener

Forventningen er at treneren fra første dag skal svinge tryllestaven over spillerne, og simsalabim! – så vinner de kamper! Men etter flere tap på rad mener media og supportere at treneren tydeligvis har mistet tryllestaven og magien, så da må han sparkes så klubben kan finne en ny trener med en tryllestav som virker.

Claudio Ranieri i Leicester, Tor Ole Skullerud i Molde og Kåre Ingebrigtsen i Rosenborg ble sparket etter at de vant seriegull et halvt år før.  Tottenham ansatte Nuno Santo som trener 1. juli i år, han ble månedens manager i Premier League i august og ble sparken 1. november. Ikke noe tydet på at disse fire plutselig ble dårligere trenere i løpet av noen få måneder. Likevel måtte de altså gå av. Noen ukers dårlige resultater var mer enn supportere, media og styrene kunne bære og overskygget de gode resultatene trenerne hadde oppnådd bare måneder tidligere.

Fotballens største myte: Hvis vi bytter trener, så skårer vi mer.

Hyppige trenerbytter fører tvert imot til rasering av internkulturen og dårligere resultater. Kåre Ingebrigtsen ble ansatt som trener i Rosenborg i 2014, og de neste fire årene ble klubben seriemester fire ganger og cupmester tre ganger. Likevel var deler av styret misfornøyd fordi laget ikke gjorde det bedre ute i Europa. Fra å ha en kultur som skulle «spæll kvarainner god», utviklet klubben en ekskluderings- og mobbekultur. Styremedlemmer sjikanerte Ingebrigtsen med SMS’er under kampene: «Tilbake til gamle synder. Fælt å se på.»

Gjorde styret og ledelsen i det hele tatt noe forsøk på «spille Ingebrigtsen god»? Hadde de helt glemt «Godfoten»?

Den opprivende oppsigelse av Ingebrigtsen og rettssak for åpent kamera var et omdømmemessig lavmål innen norsk fotball.

Å glemme Eggen-postulatene har kostet dyrt: Rosenborg må tilbake til 2012 sist gang de gjorde det like dårlig som etter kulturødeleggelsen og sparkingen av Ingebrigtsen.

«Fotballekspertenes» kortsynte analyser

Etter noen uker med dårlige resultater krever «fotballekspertene» trenerens avgang, og supportere og styremedlemmer henger seg på hylekoret. Vet de virkelig ikke at det tar fire-fem år å bygge et godt lag? Eller at flere tap på rad kan skyldes mange andre forhold enn trenerens kamptaktikk – skader, stor belastning på spillerne når de har få hviledager mellom kampene, uflaks, eller at laget har møtt de sterkeste lagene over en kort periode? At sparking av trenere som oftest skjer for tidlig, på feilaktig grunnlag, basert på følelser og ikke er til klubbens beste på sikt? At hyppig bytte av trenere hindrer kultur- og kompetansebygging i klubbene? At resultatene i en milliardbedrift som Manchester United – med nesten tusen ansatte – selvsagt ikke forbedres ved å bytte ut én person?

Forballkommentatorer og supportere er stort sett kortsynt opptatt av lagoppstilling, taktikk og resultatet i dagens kamp. Selvsagt er dette viktig, men resultatene for et fotballag bestemmes i mindre grad av det som skjer under kampen, og i langt større grad av det treneren gjør mellom kampene og i årene før kampen.

Vi gleder oss til at flere innen fotballen innser at langsiktighet, internkultur og tillit er avgjørende for at laget lykkes.

Her er kronikken i VG 21.11.2021.

© Foto: NTB scanpix – Svein Ove Ekornesvåg

– eller klikk her hvis du ønsker den som e-bok