Når skal norske skoler lære å lære?

I debatten om undervisningskvalitet, fravær, frafall og endringer i lærernes arbeidstid, ser jeg lite nysgjerrighet etter å hente kunnskap fra skoler som har interessante erfaringer og gode løsninger på disse områdene.

Realfag og matematikk er en utfordring for mange skoler, lærere og elever. Samtidig har Norsk Matematikkråd de siste åtte årene delt ut «Bernt Michael Holmboes minnepris»til årets beste matematikklærer. Når årets prisvinner er kåret, hvorfor ringer ikke skoleeiere, rektorer og realfaglærere umiddelbart til vinneren og inviterer vedkommende til å dele sine erfaringer, for å få førsteklasses innspill til å utvikle sin egen undervisning?

Khan Academy har hundrevis av videoer på Youtube med fremragende matematikkundervisning, som i dag brukes av 10 millioner ungdommer over hele verden. Dette ble startet opp av en finansmann som sluttet i jobben for å lage sine egne undervisningsfilmer på Youtube om hvordan han mente matematikk burde læres bort. Bill Gates støttet Salman Khan, da han så hvor banebrytende hans pedagogikk og formidling var. Her ligger det gull til alle matematikklærere som trenger inspirasjon til hvordan forklare matematikk på pedagogisk geniale måter. Men brukes det? I langt mindre grad enn det burde.

«Best Practice»betyr å lære av de beste, en metode mange virksomheter benytter for å utvikle kvalitet og resultater. Det kan se ut som dette ikke i samme grad skjer i skolesektoren, til tross for at det finnes en rekke dokumenterte suksesshistorier og mange demonstrasjonsskoler som står til disposisjon for å fortelle hvordan de har lykkes på sine områder.

Allerede i 2006 ble Leksvik Videregående skole presentert i boken «Begeistring!»(Haugen/Melhus). Fra å være nedleggingstruet ble den en demonstrasjonsskole som revolusjonerte den pedagogiske plattformen. Lærerne gav rektor disposisjonsrett over arbeidstiden. Skolendoblet elevantallet, oppnådde resultater i toppsjiktet på landsbasis, og hadde bare 1% dropout.

Boken «Riktig rektor?» (Dysthe/Melhus) forteller hvordan 11 dyktige rektorer har løst en rekke utfordringer i skolen. Ved Hemne Videregående skole i Kyrksæterøra fikk lærerne tilbakemelding fra elevene om for store ulikheter i klasseledelse. Da var lærerne så prestisjefrie på hvordan de kunne forbedre seg som lærere, at de satte i gang et års prosjekt hvor de utviklet «Kriterier for den gode lærer ved Hemne vgs». Her hentet de blant annet inn pedagogiske forskningsressurser fra NTNU.

Hvis en skole har utfordringer, hvorfor bruker ikke skoleeier, rektor og lærere alle disse «best practice»-eksemplene for å få innspill til hvordan de kan forbedre sin egen skole?

(Foto: Knut Bry, fra boken «Riktig rektor?»)

Hva er felles for de beste skolene?

Jeg har aldri hørt om en virksomhet som lykkes i å nå sine mål hvis de har dårlig ledelse og medarbeidere som ikke samarbeider tett om kvalitet og utvikling. Skoler er intet unntak.

Rektorene i «Riktig rektor» er meget profesjonelle ledere. Tre elementer var sentrale for at de lyktes med å gi lærerne mulighet til å drive god undervisning:

1. Felles visjon

Når rektor tiltrådte på en ny skole, ble alle ansatte involvert i å skape en felles visjon: Hva vil vi med vår skole, hvordan skal vi løse våre utfordringer og nå våre mål? En av rektorene oppdaget at skolen han nettopp var blitt ansatt på, hadde 43 planer. «Man kan jo ikke drive en skole med 43 planer!» sa han. De forkastet alle sammen og laget i fellesskap én ny plan, som alle hadde eierskap til og kunne jobbe etter.

2. Gi lærerne rom til å undervise

Rektorene skjermet lærerne fra mye av presset fra omgivelsene: Utdanningsdirektoratet, media, foreldre og kommunen. En av dem sa sa: «Lærere blir motivert av å jobbe med elever. Hvis vi kan fjerne en del av det administrativt rasket slik at lærerne kan få konsentrere seg om undervisningen, gjør det noe med motivasjonen.» De sørget for at andre enn lærerne tok seg av mange utenforliggende ting som ikke direkte angikk undervisningen.

3. Rektor følger undervisningen til den enkelte lærer i klasserommet 

I de gode skolene vi møtte, sørget rektor for godt faglig teamarbeid og at hver enkelt lærer ble observert i klasserommet og fikk støtte i deres faglige utvikling. Helt bannlyst var såkalte «privatpraktiserende lærere» hvor læreren i ensomhet forbereder undervisningen og opptrer alene i klasserommet.

Representanter for Utdanningsetaten i Oslo forteller at de ser bedre resultater ved skoler der rektor og inspektører jevnlig er tilstede i klasserommet og er aktive samtalepartnere for lærerne omkring deres pedagogiske formidling og utvikling.

Lær av de beste

Når lærere forteller at de er maktesløse i å redusere elevenes fravær, lurer jeg på hva slags samarbeidskultur deres skole har:

• Har alle skolens ansatte har vært involvert i prosessen med å finne ulike løsningsalternativer?
• Har de laget en felles plan for hvordan skolen og den enkelte lærer systematisk skal bruke og teste ulike virkemidler for å redusere fraværet og styrke kvaliteten og attraktiviteten på undervisningen?
• Følger de deretter opp den enkelte lærers erfaringer og resultater?

De gode skolene jobber slik, og det løser forbausende mange utfordringer.

Lørenskog videregående skole har kommet langt i å redusere fraværet, med nye og til dels omstridte metoder. Men her har de vilje til å prøve ut ulike måter for å løse et omfattende problem. Hvorfor har ikke flere skoler jobbet som Lørenskog vgs for å finne løsninger på fraværsproblemene? Og hvorfor tester de ikke ut Lørenskog vgs’ ulike tiltak?

Alle skoler bør være kollektivt søkende etter egen forbedring i og utenfor klasserommet. Og det finnes heldigvis mange skoler som er dyktige til å drive slike involverende forbedringsprosesser og har gode resultater.

Lær av disse!