Flyvingens historie – slik jeg ser den….
Hei, bare kall meg Spitfire. Jeg er pilot.
Ja, ikke er, akkurat, men tenker å bli. Helt fra jeg i 2-års-alderen snublet ned kjellertrappen, har jeg hatt et brennende ønske om å beherske flyveteknikken. Et ikke kjent antall paraplyer møtte sin skjebne under mine aerodynamiske forsøk fra kjøkkenbenken og spisebordet. Jeg fikk stadig nye erfaringer – og benbrudd.
Et av flyvningen største problemer fikk jeg ved en tilfeldighet kjennskap til da jeg sammen med en kamerat forsøkte å bygge hytte i et tre. Han lå på sykehuset i to måneder etterpå, mens jeg begynte mine tidligste studier av tyngdekraften.
I blant var kanskje ikke konklusjonene helt korrekte. Som følge av intense studier av familiens undulat måtte jeg pumpes, etter å ha satt til livs størsteparten av min nye edderdunsdyne. Oppdagelsen av at fjær ikke er av avgjørende betydning for flyvekunsten var en av mine første alvorlige tilbakeslag i kampen for å temme luftens element.
Frem til skolepliktig alder ble flere metoder for å oppheve jordmagnetismen utprøvd. Mine forsøksobjekter, for det meste yngre søsken og en noe mislikt fetter, kunne fortelle at verken oppblåsing ved hjelp av sykkelpumpe, fortæring av en familepose japansk ris eller 30 poser bruspulver hadde nevneverdig virkning på egenvekten. Som følge av familiens mangelfulle forståelse for de praktiske eksperimenters betydning i kampen om luftherredømme, fikk jeg snart flyforbud, og måtte fortsette mine videre undersøkelser i hemmelighet. Det var særdeles lite velvilje å møte da nya panoramavinduer og sofa måtte anskaffes etter mitt ikke helt vellykte startforsøk fra terrassen med fastmonterte sofafjær.
Man lærer av sine feil, sies det, og i femtenårsalderen hadde jeg vært gjennom de fleste. Forslått, oppskrapet og nedgipset var imidlertid min viten om flyvingens utfordringer av ikke ringe betydning. Jeg mistet dermed ikke motet, og fortsatte om mulig enda mer innbitt og oppslukt enn tidligere.
Det var få som trodde jeg ville lykkes da jeg med påmonterte balsavinger hoppet ut fra galleri på Nationaltheatret. De var enda færre da jeg ble båret ut mellom benkeradene få sekunder senere.
Jeg nøler ikke med å innrømme at arrangørenes vrede ble påkalt da jeg i hvitt flanellsundertøy uanmeldt forsøkte å delta i et brevdueslipp på Jevnaker. De måtte bruke autogensveiseapparat for å få meg ut av det noe underdimensjonerte buret.
Jeg så meg nødt til å klage til fiskeridirektoratet over masketettheten hos trålerflåten, etter tre ganger å ha blitt dratt ombord under mine studier av flyvefisk ved Ny Hebridene.
Det eneste jeg fikk ut av mine pingvinstudier på Bouvetøya, var Kvinner og Klærs pris for årets mest velkedde mann. (Dette var jo i en tid da snippkjolen sjelden var i alminnelig bruk.)
Nå greide jeg ikke mer. All denne konsentrerte motgangen knakk meg. Det virket nærmest umulig å fravriste livet litt lykke langs denne løpebanen.
Jeg reiste hjem og begynte med kaninavl på Hedemarken.
